Jeg heter Nina, og jeg har alltid likt å skape ting. Som liten var det dukkehus, små fortellinger, håndarbeider og denslags. Som voksen ble det bedrifter. Jeg startet mitt første firma i 1987, dessverre helt uten å ha økonomisk forståelse, uten å lage et budsjett og uten engang å gjøre beregninger på hvor mye jeg måtte selge for å gå med overskudd.
Det gikk som det måtte gå. Jeg ble slått personlig konkurs i 1989, 27 år gammel. Likevel fortsatte jeg virksomheten, nå som AS, men uten å tilegne meg mer kunnskap eller å endre forretningsmodellen.
Livet fungerer jo gjerne slik at man får den samme leksen inntil man lærer den. AS’et mitt gikk konkurs i 1991, og endelig forsto jeg at her måtte noe gjøres som var mer fundamentalt enn å bytte organisasjonsform.
Jeg husker fremdeles øyeblikket da situasjonen snudde helt tydelig: Jeg satt på spiserommet i min konkurstruede bedrift med hodet i hendene og prøvde fortvilet å finne måter å betale konkurskravet på. Kanskje jeg kunne skyve på de ansattes lønninger (igjen)? La være å betale leverandørregninger? – Men kontoen og kassakreditten var allerede overtrukket. Kanskje jeg kunne la være å betale meg selv – men jeg hadde jo ikke tatt ut noe i nærheten av en full lønn på månedsvis. Kunne jeg låne mer av min mor? – Nei, hun hadde allerede bidratt med alt for mye, og hadde ikke mer igjen enn det hun trengte selv. Kjente jeg noen andre jeg kunne låne av? – Nei, den godviljen var oppbrukt for lengst. Men kanskje jeg kunne selge bilen jeg nettopp hadde arvet av min far ..?
… og det var akkurat der, ved tanken på å selge bilen som far hadde vært så glad i, at noe brast inne i meg. Jeg kjente på hvor margsliten jeg var – hvordan jeg i fem år hadde kavet og arbeidet for å skaffe kunder, gjennomføre oppdrag, godsnakke med frustrerte ansatte, dekke over for hvor ille det sto til for mine nærmeste. Jeg overtrakk kredittkort for å åpne stengte telefoner, tagg gårdeier om stadig nye betalingsutsettelser, og passet på at jeg selv var den som hentet posten, slik at verken familie eller kolleger skulle se hvor mange inkassokrav som kom …
Jeg kjente på hvordan jeg skvatt hver gang telefonen ringte, hvor mange halvsannheter jeg hadde fortalt kreditorer både per telefon og brev, hvor fysisk og psykisk nedbrutt jeg var av frykt for sinte telefoner, stress og bekymringer. Jeg hadde ikke hatt ferie på fem år, jeg tjente praktisk talt ingen ting og privatøkonomien var fullstendig ødelagt. Mat føltes som den eneste trøsten jeg hadde, så jeg var blitt minst 30 kilo overvektig. Jeg røykte 40 sigaretter om dagen eller mer, i et forsøk på mestre stresset jeg sto i. Jeg drakk for mye, beveget meg aldri, og helsa var elendig selv om jeg enda ikke var fylt tredve. Leiligheten vi eide hadde forsvunnet i den personlige konkursen to år tidligere, og nå levde min mann og jeg i leid leilighet praktisk talt uten eiendeler.
Penger og gjeld var det siste jeg tenkte på før jeg sovnet om kvelden (hvis jeg i det hele tatt fikk sove), og det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen. Jeg kunne ikke huske når jeg sist hadde følt glede eller overskudd. Mitt økonomiske mislighold hadde ikke bare ødelagt for meg selv, men også for menneskene jeg var glad i. Mannen min mistet sin andel av leiligheten vi eide i mitt dragsug. Han hadde aldri penger til seg selv, fordi han også måtte forsørge meg. Han så meg sjelden, siden jeg jobbet natt og dag, og når vi faktisk var sammen var jeg fjern og svarte i hytt og pine, på grunn av alle bekymringene som kvernet i hodet hele tiden.
Jeg hadde nylig mistet min kjære far, som jeg dessverre aldri klarte å vise at jeg kunne klare meg selv i verden. I stedet fikk han oppleve at jeg trikset og mikset med penger – også hans – og aldri klarte å komme ovenpå. Midt i savnet skammet jeg meg sånn! Han hadde ønsket så mye for meg, men jeg hadde aldri klart å innfri.
Moren min var blitt enke, men i stedet for å få hjelp i sorgen hadde hun en datter som stadig måtte låne penger, som aldri hadde verken tid eller overskudd, og som nå vurderte å selge det eneste hun arvet direkte etter faren sin: Bilen som mor ikke hadde førerkort til å kjøre.
Jeg følte meg på bunnpunktet. Jeg hadde ikke mer å hente, hadde ikke mer å gi. Jeg var bunnskrapt på alle tenkelige måter. Jeg hadde ikke bare feilet i business, jeg hadde sviktet alle jeg var glad i. Jeg hadde brukt opp alle pengene i familien. Jeg hadde lånt av venner og aldri betalt tilbake. Jeg hadde løyet og bedratt. Jeg hadde ansatt folk for å gi dem jobb, men endte bare opp med å ikke kunne betale dem. Jeg hadde kunder med oppdrag som aldri ville bli ferdigstilt. Jeg hadde jobbet veldig hardt, veldig lenge, men det var bare ikke nok. Jeg var fysisk, mentalt, moralsk og økonomisk bankerott.
Men der, midt i fortvilelsen, kjente jeg også noe annet, og uventet: Et gulv. Jeg var kommet så langt ned som jeg kunne, men der var det faktisk noe å stå på. Noe fast som ga muligheten til fraspark for å komme opp igjen. En stemme inni meg sa simpelthen: Nå er det nok! Nok med å «leke» business! Nok med å jobbe natt og dag! Nok med å aldri ha penger! Nok med å aldri ha tid! Nok med å lyve og dekke over! Nok! Nok! Nok!
Jeg bestemte meg der og da for å slippe taket. For å slutte med alt det jeg hatet. Slutte å drive firma. Slutte å jobbe døgnet rundt. Slutte med løgner og halvsannheter. Slutte å gå på akkord med meg selv. Jeg bestemte meg for å gå konkurs, og så fikk det gå som det ville.
Og det gjorde det. En konkurs er aldri hyggelig. De ansatte fortvilte, kundene fortvilte, selv om jeg gjorde mitt beste for å anbefale alle videre til andre selskaper som kunne hjelpe. Selv pakket jeg mine personlige eiendeler (en adressebok, en penn jeg hadde fått i gave og en liten keramikkfrosk) i en plastpose og overlot resten av bedriften til bostyrer. Det føltes som en ny start.
Selvfølgelig tok det sin tid. Jeg måtte mer eller mindre begynne fra scratch, men jeg tenkte i det minste én smart ting: Når jeg først måtte begynne på bunnen, kunne jeg like gjerne begynne med noe jeg hadde lyst til. Så jeg gravde i minnene og prøvde å finne hva Nina egentlig hadde lyst til å drive med, før hangen til penger, anerkjennelse og suksess lokket meg på ville veier.
Etter mye sjelegranskning (og flere opplysende samtaler med min mor) sto jeg igjen med to ting: Ønsket om å skrive, og ønsket om å undervise. Jeg fant oppdrag innen begge kategorier, og begynte å bygge igjen.
Men jeg forsto også at om jeg ikke endret mitt eget tankesett, ville det bare være et spørsmål om tid før jeg var tilbake i den gamle tralten. Jeg hadde evnen til å skaffe kunder, og jeg hadde evnen til å skrive. Jeg hadde også en evne til å formidle ting på forståelige måter, som jeg bare såvidt hadde begynt å utforske i klasserommet. Samtidig var jeg på mange måter selvdestruktiv. Jeg hadde en tendens til å bruke penger jeg ikke hadde til å spandere og leke rik. Jeg likte støy og uteliv og kaos, slik at jeg slapp å kjenne på hvordan jeg egentlig hadde det. Og jeg levde i konstant frykt for at noen skulle oppdage hvor liten og redd jeg egentlig var.
Så jeg begynte å lete etter veiledning. Siden dette var før Internett, ble biblioteket min venn (det hadde det faktisk også vært da jeg var liten). Jeg slukte bøker om å bli rik, om å bli vellykket, om å få selvtillit. Og alle disse bøkene pekte ett og samme sted: Innover.
Sakte men sikkert ble jeg kjent med meg selv. Gjorde oppdagelser jeg egentlig burde gjort mye før, om hvem jeg egentlig var. Oppdaget hvilke faktorer som gjorde meg redd, hvilke som gjorde meg trygg og ikke minst: Hvilke som gjorde meg lykkelig. Og de fleste av disse faktorene var ikke materielle – men konsekvensene av dem var i høyeste grad materielle: Økonomiske, konkrete og til å ta og føle på i form av den livsstilen jeg valgte meg.
For det var et valg. Det oppdaget jeg ganske tidlig; at selv om jeg ikke alltid kunne styre omstendighetene, var det alltid opp til meg selv hvordan jeg reagerte. Mer makt enn jeg noen gang hadde ant lå i mine egne hender.
Å forvalte denne makten krevde teknikker, som jeg oppdaget og prøvde ut i tur og orden. Teknikker for å mestre stress, slutte med selvsabotasje, tåle å ha penger (og ikke bare bruke penger – det er faktisk to helt forskjellige ting), skape resultater, bygge forhold … Teknikker for å sette mål, og teknikker for å nå dem.
Gjennom ti hele år bygget jeg stein på stein. Jeg leste alt jeg kom over av litteratur om selvutvikling, karriereutvikling, forretningsutvikling og mye mer. Jeg prøvde ut de fleste metodene jeg fant, og oppdaget at noen ting virket bedre enn andre; blant annet at visualisering er en bra start, men at det er faktiske tiltak som driver deg framover. Lærte forskjellen på effektive tiltak og aktiviteter med små resultater. Lærte hva som virket og hva som ikke gjorde det, i hvert fall ikke for meg.
Én milepæl på veien var beslutningen om å ta en ansatt jobb i stedet for å drive selvstendig. Det skapte trygghet og forutsigbarhet, og gav min engel-tålmodige mann rom for å bygge sin egen virksomhet (i stedet for å finansiere min) i noen år. En annen milepæl var å bli mor, som lærte meg at alt jeg trodde jeg visste om kjærlighet fra før bare var en skygge av den følelsen som nå fylte livet mitt.
Først i 2003 var jeg klar for å starte eget firma igjen. Med skjelvende hender, men vesentlig mer ballast enn sist, etablerte jeg Nina Furu AS, som leverte kurs om webkommunikasjon til offentlige etater og større selskaper.
I 2007 fusjonerte Nina Furu AS med min manns daværende webkonsulent-selskap, og sammen ble vi det som i dag er Webgruppen AS. Vi er, tror jeg, landets største aktør innen kursing av profesjonelle nettmarkedsførere og webkommunikatører. De som jobber med innhold på nettsider, markedsføring i sosiale medier, intranett, Google, webanalyse og denslags rundt i norske selskaper; de kommer på kurs hos oss for å lære hvordan dette gjøres.
Vi holder åpne kurs i våre gateplans-lokaler rett ved Oslo S mer eller mindre hver dag. I tillegg holder vi kurs internt i forskjellige bedrifter, og vi holder foredrag på konferanser i inn- og utland.
Hele veien har jeg beholdt interessen for selvutvikling, og for å studere nøye hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Omstendighetene har etter hvert gitt meg rom for ikke bare å lese bøker, men også delta på seminarer og konferanser om den typen ting rundt i verden. Blant annet har jeg vært på Tony Robbins’ arrangement Unleash The Power Within («UPW») i London, har studert meditasjon, yoga og mentale prestasjoner med Deepak Chopra på hans Chopra Institute i California, og har deltatt på T. Harv Eker’s legendariske Millionaire Mind-program.
Det programmet vi tilbyr her, Et Rikere Liv, er en slags syntese av det beste fra de programmene jeg selv har deltatt på, de metodene jeg har prøvd ut og tilpasset, og de erfaringene jeg selv har. Alt er grundig omarbeidet, konkretisert og tilrettelagt for norske forhold. Alt er også preget av mitt personlige ønske om velstand, men på en etisk forsvarlig måte. Selv er jeg etter hvert blitt en godt voksen dame, og jeg ønsker å leve et rikt liv på alle måter. Jeg ønsker å ha nok penger til å leve slik jeg ønsker, nok penger til å ha noe å gi til de jeg ønsker å gi det til. Men jeg ønsker ikke at mine handlinger skal skade noen, heller ikke planeten Jorden.
Jeg ønsker å leve et liv i overflod; i det som på engelsk heter Abundance. Naturen selv er full av overflod; se bare på antallet frukt på treet, eller antallet frø på blomsten. Solen skinner hver dag, fossene renner fra fjellet. Frøene spirer, gror og høstes, og menneskelig oppfinnsomhet er grenseløs. Verden kan og bør være et veldig godt sted for menneskene å være, og det er vårt felles ansvar å holde det slik.
Jeg tror det er noe som heter Etisk Velstand, og jeg prøver å tilstrebe dette både for meg selv og for dette kurset. Og så har jeg lært at det er ønsket om etisk velstand, heller enn min ungdoms grådighet, som faktisk skaper overflod.
Hvis du ønsker det samme, kan Et Rikere Liv vise deg veien til nettopp et rikere liv. Et liv i overflod og etisk velstand. Det kommer ikke av seg selv, men veien er farbar. Jeg kan fortelle deg hva du bør gjøre, men det er om du faktisk gjør det eller ikke som avgjør om du lykkes.
Tør du prøve, finner du mer informasjon om Et Rikere Liv her:
Håpet mitt er at du skal oppleve det samme som jeg har opplevd. Jeg kan love deg at livet «på den andre siden» er noe helt, helt annet!